Et typisk tyrkisk måltid på fiskerestaurant er som følger:
Kalde ”meze”Man begynner måltidet med kalde ”meze” eller forretter. Dette kan gjerne være små grønnsakretter eller retter av sjømat som serveres i små skåler. Meze-skålene settes på midten av bordet og alle smaker litt av alt. Bestill gjerne mange meze, alt etter hvor mange man er og hvor mye man har lyst å smake på. Ofte kommer kelnerne bort til bordet med et brett fylt med meze på, så er det bare å peke på det som ser godt ut. På noen restauranter går gjestene i stedet bort til en glassdisk der meze’ene er utstilt og peker på dem man har lyst å prøve.
Eksempler på meze (dette er bare noen få):
- ”Haydari” (hvitløksyogurt med mynte, ligner på tzatziki)
- ”Patlican salatasi” (aubergin salat, noen ganger som en pure, smaker best når den er litt røkt)
- ”Fava” (puré av hvite bønner)
- ”Barbuni” (hvite bønner i mild tomatsaus)
- ”Saksuka” (uttales ”sjaksjoka”, stekte augbergin-terninger i mild tomatsaus)
- ”Rus salatasi” / ”Amerikan salatasi” (kalles både russisk salat og amerikansk salat; potet, gulrot, erter og egg terninger i majonesblanding)
- ”Acili antep” (sterk blanding av hakkede tomater, løk, chilipepper, mynte med olivenolje)
- ”Midye dolmasi” (store blåskjell fylt med spesiell risblanding)
- ”Ahtapot salatasi” (blekksprutsalat)
Noen ganger både begynner og slutter man med meze, uten å bevege seg videre i menyen. Tyrkiske meze er standard tilbehør til nasjonaldrikken ”raki” (ligner på ouzu), og det er en typisk del av kulturen å spise meze og drikke raki i timesvis. Noen restauranter kalles ”meyhane” og her sitter man og nyter dette hele kvelden, mens man lytter til tyrkisk musikk og etter hvert begynner alle bordene å synge med…
DrikkeBortsett fra raki, kan det lokale ølet ”Efes” anbefales til måltidet. De fleste norske øldrikkere pleier å like det, og jeg har hørt det blitt sammenlignet med Ringnes. Hvitviner og rødviner finnes av grei bordvinkvalitet. Min favoritt hvitvin er ”Sarafin” eller den noe rimeligere ”Cankaya”, en grei rimelig rødvin er for eksempel ”Yakut”.
Varme meze (Kalles "Arasidjak")
Etter at man er ferdig med de kalde, så kommer de varme forrettene (som man også har bestilt sammen med de kalde). Dette kan være for eksempel ”sigara börek” (sigarett börek) som er en liten varm, frityrstekt rull av tynn butterdeig med fetaost og persille inni. Eller frityrstekte blekksprutringer, ”kalamari”. Min favoritt er stekte reker i smør og hvitløk (”tereyagli sarmisakli karides”), noen steder får man også litt rød chilipulver på…namm! Anbefales!
HovedrettHovedretten på en fiskerestaurant er gjerne fisk, det finnes flere typer avhengig av dagens fangst, sesong og tilgang på råvarer. Ved Middelhavet og Egéerhavskysten anbefaler jeg spesielt grillet ”levrek” (ligner på en liten torskefisk) eller ”cipura” (hvit fisk, litt rundere enn levrek). Den kommer med hode, bein og skinn på tallerkenen så husk å bestille salat ved siden av, og trenger du poteter (pommes frites) må dette også bestilles spesielt. Tyrkerne spiser fisk og salat uten poteter til, men de bruker masse brød ved siden av, og dette serveres automatisk overalt. Den beste salaten, synes jeg, heter ”coban salatasi” eller gjetersalat.
Om du synes det er noe herk å rense fisken, så be kelneren om å gjøre det. Er du i Istanbul-regionen så prøv en fisk som heter ”lüfer” (eller den mindre ”cinekop”), ser nesten ut som en slags sild. Den har veldig tynt skinn og er utrolig saftig og nydelig på smak.
Alternative hovedretter er grillede "jumbo karides" (scampi), noen steder får du hummer eller languster (veldig rimelig!), og om du har med noen som ikke liker sjømat så har de fleste fiskerestauranter et par alternativer av kjøtt, for eksempel ”köfte” (tyrkiske kjøttboller / små-karbonader). Kjøttrettene på fiskerestauranter er ofte kjedelige, synes jeg, så sjømaten anbefales.
DessertEtter at du har sittet et par timer og kost deg med kalde og varme forretter, fisk med salat og brød til, er det på tide med dessert. Tyrkerne er glade i veldig søte desserter, som for eksempel ”baklava”, små butterdeigsruter, dynket i sirup og overdrysset med hakkede pistasjenøtter. Når det er sesong for dette kan man finne ”kabak tatlisi” bakt sukret gresskar eller ”ayva” en eplelignende frukt (quinze på engelsk, kvedefrukt på norsk visstnok) som serveres med krem og melis. Mange steder lager varm sjokoladesufflé også servert med krem og melis – den er temmelig mektig, men jeg kjenner noen søtmonser som elsker den. Selv er jeg mest glad i å få servert et fat med sesongens frukt; vannmelon, fersken og druer har jeg ikke smakt søtere enn i Tyrkia!
Tyrkisk kaffeMåltidet avsluttes med en kopp tyrkisk kaffe i små kopper (tyrkerne drikker aldri kaffe til desserten, men etterpå). Kaffen serveres gjerne med et lite glass lokal likør, for eksempel peppermyntelikør (ser ut som grønn ”zalo” men smaker friskt mint) eller mandellikør (smaker som Amoretto).
Når du bestiller tyrkisk kaffe, si ”sade” (uten sukker), ”orta” (middels søt) eller ”sjekerli” (søt). De fleste pleier å prøve ”orta”. Husk å ikke drikke opp helt til bunns, da siste ¼ av innholdet er finmalt kaffegrut. Og om du synes at kaffen er veldig skummet og kornete å drikke så vit at den skal være sånn. Det sies at en riktig god tyrkisk kaffe skal ha så tykt skum at en kamel kan stå på den!
Afiyet olsun!
(Bon apetitt, på tyrkisk)
